1.0 Innleding
Jeg har vært i Sierra Leone. Mitt første Afrikabesøk. Foranledningen er Sierra Leones Venner (SLV), foreningen i Norge som har et bolig – og reintegreringsprosjekt for amputerte og krigsskadde etter den grusomme borgerkrigen som varte fra 1991 til 2002.

SLV ble stiftet etter initiativ fra Elise Schanke da Flyktninghjelpen (FH), trakk seg ut tidlig 2005 etter å ha bygget 420 boliger for de amputerte. Elise Schanke var Program Manager i FH, og er nå SLVs representant og prosjektleder i Sierra Leone. Arbeidet SLV driver som egen NGO er en direkte fortsettelse av amputeeprosjektet til FH. Takket være bevillinger fra UD bygget SLV 20 boliger høsten 2006 og har nå under bygging 60 boliger til. Sierra Leones Venner ble en ny organisasjon som gikk videre i Flykninghjelpens spor. Det er vi stolte av!

Jeg er nå medlem av SLVs styre, og har i nærmere to år, fra høsten 2005 til våren 2007, vært ”daglig leder” på frivillig basis. Det var nå tid og rom for å reise til Afrika. De øvrige styremedlemmer har alle erfaring fra Afrika. Nå skulle Toril Gythfeldt, styremedlem og økonomisk rådgiver, og jeg besøke vårt kontor og Elise Schanke i Freetown. Vi hadde et tettpakket og meget interessant program fra 5. til 16. november 2007.

Toril Gythfeldt og jeg dro fra Gardermoen søndag 4. november 2007. Vi reiste via Gatvik, overnattet på et lokalt hotell, dro videre til Freetown, dagen etter. Turen fra Gatvik tok vel 6 timer. Vi landet på flyplassen i Lungi ca 22,30, ventet vel en time på bagasjen, så i buss til hurtigbåten Hovercraft som bragte oss fra Lungi til Aberdeen på ca 30 min. Der ble vi møtt av prosjektets sjåfør,Mathew. Kl 00,30 var vi fremme ved SLVs kontor i Aberdeen hvor vi ble ønsket velkommen av Elise. Vi var kommet frem. Fantastisk!

I det følgende vil jeg si litt om landet og folket vi kom til, om Norwegians Friends of Sierra Leone, vårt møte med amputeeprosjektet, beneficiaries, (dvs de som er valgt ut for å få boliger), amputeeforeningen, byggingen og aktivitetene som foregikk på forskjellige steder i landet.

2.0 Landet og folket
Vi kom til et vakkert land, regntiden var over i oktober. Det var utrolig grønt og frodig.
Kokospalmene med nøtter i klaser, papajatrær, bananklaser, fjellandet med regnskogklima og nærmere 40 grader, alt en fabelaktig opplevelse for en frossen nordboer. I tillegg ble vi møtt av vennlige vakre mennesker, med en god porsjon humor og selvironi. I hvertfall tydet alle slagord på bilene på at det siste hadde noe for seg. Kontoret var også bolig for prosjektleder og vi var så heldig å kunne bo der. Beliggenhet var utrolig fin, 10-12 meter til Atlanderhavets bredde mot vest der hav og himmel gikk i ett. Vi skulle få noen fine opplevelser på altanen mot havet, lynfenomener, stjernehimmel, fuktig varme, lokale fiskebåter og mange mennesker som vasket klærne og seg selv i strandkanten. Det var liv på svabergene, og vi kunne ane uendeligheten der himmel og hav møttes. Kveldene, varme, dunkle, vekslende stjernehimmel eller lynglimt som flyttet seg over hele synsranden.

Sierra Leone er et lite land og har 6 mill. innbyggere (2005). Det bor ca1 mill. mennesker i hovedstaden Freetown. Arealet i landet er 72,325 sq km, språket er Engelsk, Krio, Mende og Temne, (kilde:Lonely planet, West Africa, 2005). I tillegg til hovedspråkene er det også flere lokale dialekter. Skriftspråket er engelsk. I følge samme kilde er ca 60% av befolkningen muslimer, kristne ca 30%, resterende tilhører tradisjonelle religioner.

Borgerkrigen ødela mye i landet, som er et av verdens fattigste. Infrastrukturen er mangelfull, helsevesenet for lite utbygget, spebarnsdødeligheten nærmere 20 %, veiene elendige, det er mangel på strøm (den er delvis rasjonert) og postgangen fungerer ikke, men folket er vidunderlig. En blir slått av gleden og optimismen, for ikke å forglemme humoren som preger menneskene og aktivitetene vi fikk møte og overvære. Selvironien var tydelig, ikke minst registrerte vi dette i trafikken i byen og på landet. Mange biler hadde slagord strategisk plassert. Det er fristende å ta med følgende eksempel: Ved veikanten sto en meget slitt bil parkert, at den var kjørbar kunne vi bare skjønne fordi sjåføren satt ved rattet. I fronten sto: ”God bless the driver”, eller en annen slitt kjøredoning med: ”My only son”, eller ”God bless my mother”. ”God is one”. ”Allah is great” og lignende.

Latteren satt løst hos mange av de vi møtte og hos oss. Det var befriende og oppløftende, tydet på mye håp i holdningene til tilværelsen til tross for at mange bodde i skur, og betongskjeletter av utbrente store hus fortalte sitt om krigens ubarmhjertige herjinger. Sierra Leone ble ikke bombet under krigen, men mennesker og dyr ble skutt av rebellene. Armer og ben ble amputert med bruk av macheter. Barnesoldater ble dopet og tvunget til ugjerningene. Brenning av hus var vanlige metoder.

Til tross for at mye var gjort for å rette opp skadene, var likevel ressursmangelen tydelig å merke. Dette kunne en se, ikke bare på boligene, men det var meget synlig på veiene. Regntiden ødela veiene. Den røde jorden ble skyllet delvis vekk med resultat store krater i veibanen., relativt få mil av hovedveier var asfaltert.(Klager over veinettet i Norge virket komplett urimelig satt i forhold til det vi så og opplevde da vi humpet av gårde mil etter mil). Det var godt å kunne merke at ryggen var i utmerket stand. Slitasjen på bilene var nok meget stor, men vi kom fram til bestemmelsesstedene i fin stil på våre turer upcountry. Jeg kan ikke la være å beundre vår dyktige sjåfør, Mathew, heller ikke over at bilen tålte belastningen.

3.0 Norwegian Friends of Sierra Leone – Bolig og reintegreringsprosjektet for amputerte og krigsskadde.
I dette landet er navnet på SLV ”Norwegian Friends of Sierra Leone”. Det klang så fint og det skulle vise seg at det også gav fin gjenklang da vi reiste rundt i distriktene og traff folket. Smilet kom også lett frem når Norwegians - og Norway ble nevnt. Det var uvant og hyggelig å oppleve. Prosjektet var kjent i områdene hvor det var bygget boliger og holdt seminarer.
Nå vil jeg dvele litt ved møtet vi hadde med våre beneficiares, boområdene, både de første bostedene og de som nå er under bygging. Vårt første besøk skjedde allerede dagen etter ankomst. Det er viktig for meg å understreke at vi selvsagt ikke kunne få den hele sannhet om landet og folket i løpet av 10 dager. Men vi fikk med det som var positivt og gav håp for fremtiden. Det er viktig i en tid hvor elendighets–beskrivelsene er dominerende i omtalen av Afrika.

Vi besøkte aller først boligfeltet i Hastings utenfor Freetown, hvor Christopher bodde: Christopher er en 17 år gammel gutt som ble skutt på 5 forskjellige steder på kroppen da han bare var 11 år. Resultatet var blant annet ryggmargskade med lammelser. Han satt i rullestol. Et norsk ektepar sendte diverse medisinsk utstyr med meg til han. De betalte også videregående skole for ham. Christopher bodde i et av husene som ble bygget av FH sammen med bror og farens nye familie, (faren var gift på ny etter at moren til guttene hadde forlatt dem). Christopher er en vakker gutt, god til å gjøre rede for seg og sin situasjon. Litt av hans problem, slik vi forstod det, er at noe av skolepengene gikk til hushold og familien. Dette var ikke så vanskelig å forstå, han var avhengig av hjelp fra sin familie og spesielt sin eldre bror.

På vei ut av boligfeltet traff vi en familie utenfor et av de andre husene: Faren i huset hadde fått begge hender amputert. Han fortalte at det skjedde da han holdt om sin døde sønn som var skutt av rebellene.

Mens vi sto der kom flere naboer til. Det virket som det var godt samhold i boligfeltet.
Vi returnerte til Freetown over Mountain Road hvor det lå en 200 år gammel kirke. Vel fremme var klokken blitt 1800, og vi avsluttet dagens program på Lumbley Beach med ”debriefing” og leskende drikke mens solen gikk ned i Atlanderhavet.

Onsdag 7. november ble en dag med arbeid på kontoret i Aberdeen. Festina og Toril i full gang med å innføre et nytt regnskapssystem. Kl 1700 dro vi til den gamle Amputeecampen (i dag markedsplass). Vi skulle besøke dramagruppen som fortsatt får trene i de gamle lokalene til Handicap Internationalder: Dramagruppen bestod av amputerte og andre krigsofre, Vi skulle overvære en treningsforestilling og snakke med ”skuesspillerne”. Her ble det fremført sang og spill for oss. Vi var heldig som fikk være deres publikum. De viste oss til gjengjeld både humor og glede ved sin opptreden ute i det fri.

4.0 Bo og Kenema, nye steder og nye opplevelser.
Det var nå tid for vårt besøk upcountry i dagene torsdag, fredag og lørdag i uke 45. Dette var langturen i vårt opphold i Sierra Leone. Vi skulle besøke Bo og Kenema Districts (fylker), og treffe dramagruppen i Kenema. Vi skulle hilse på Paramountchiefene (mektige tradisjonelle sjefer), og ikke minst, vi skulle besøke byggeplassene for våre prosjekteter. Avtalene var i orden med entrepenører, og man var påbegynt de fleste tomteområdene. Hvert område var planlagt til 10 boliger. Tomtene hadde man forhandlet seg fram til gjennom Paramountchiefene og jordeierne. Her traff vi beneficiaries, samarbeidspartnere og Paramountchiefene i Tikonko og Nogowa Chiefdoms, Nogowa ligger nær Hanga Town i Kenema. Der blir tretti av de nye boligene liggende.

Vi kom til Bo torsdag ettermiddag og innlosjerte oss på Hotell Country Logde, rene luksushotellet etter Sierraleoniske forhold. Her var rommene spredt på flere bygninger og det var svømmebaseng, og småbord rundt bassenget, hvor man også kunne bestille noe å spise. En liten morsom episode må jeg nevne; det var mange nydelige små kattunger som vimset rundt svømmebassenget. Jeg ble betatt av disse søte små og bemerket til hotlellets manager:”They are so sweet”! – han svarte: ”Sorry madam, but we dont eat them!” And that was that.

Vi hilste på Paramount Chief Kangbai Macavoray III av Tikonko Chiefdom, og besøkte de amputerte i SLV boligfeltene i Tikonko, (Fra prosjektet høsten 2006).

Det kunne ikke unngå vår oppmerksomhet å se hvor glade beboerne var for å treffe Elise, og noe av gleden ble også oss til del som var gjester ”from the bord in Norway”. Vi fikk komme inn i ett av husene. Det var sterke farger på veggene. Møbleringen var svært enkel. Det var de aller nødvendigste ting: seng, bord og noen stoler. Møblene var bekostet av den katolske kirke, ved Father Mauritzio. Alle husene hadde relativt mye jord tillagt hver tomt, i tillegg til at det også var et fellesareal. På tomtene var det plantet nyttevekster for mat. Det var også plantet mais noen steder i fellesarealet. Eieren av huset vi besøkte ble sterkt skadet under krigen. Han virket likevel utrolig positiv tiltross for sitt handikap.

Etterpå besøkte vi de tre nye SLV- boligfeltene i Tikonko. Alle tretti husene i BO vil kunne overleveres i januar.
Dagen etter dro vi fra Bo til Kenema, men vi skulle dra tilbake til Bo for overnatting etter programmet i Kenema. Vi besøkte her tre byggeplasser med ti hus på hver. Ingeniør Samuel var med på denne turen. Han hadde ansvar for fremgangen i prosjektene. Også presidenten i Amputeeforeningen, Alhadji Jusu jarka, var med. Vi hilste på entrepenørene og de som arbeidet på byggeplassene. Det var etter mine begreper, vakre tomter. De amputerte onsket å bo mange sammen, noe FH gikk inn for, men satte en grense for 10 boliger i samme felt. Det ville gjøre det lettere å danne nettverk og skape miljø for å hjelpe hverandre, uten at boligområdet fikk preg av å være ”amputee-camp”. Det ble holdt sensitivitetskurser i disse samfunnene hvor amputerte bosatte seg. Dette også for å gjøre akseptasjonen av handikappede lettere. De fleste amputerte som får bolig har familie. Det er derfor mange som får en høyst tiltrengt bolig, Jeg siterer fra våre hjemmesider:

   ”En hovedtanke bak prosjektet er at boligen representerer mer enn tak over hodet.
    Den symboliserer en oppreisning av de amputertes og krigskaddes selvaktelse, verdighet og
    tilhørlighet i lokalsamfunnet”.

Det var utrolig fint å hilse på alle som var engasjert i prosjektet, men likevel: Den største opplevelsen var møtet med dramagruppen i Kenema. Den besto av amputerte og krigsskadde. Det var så utenom all forventning, ga refleksjoner over menneskets utrolige tilpasning til svære traumer. Vi kan vanskelig forestille oss den grusomhet som skjedde mot uskyldige mennesker under krigen. Hva disse sliter med i det daglige av senskader kan man nok ane.
Vi overvar dramagruppens prøveforestilling:

Det var fantastisk å oppleve gleden, humoren, sangen og dansen som dramagruppen fremviste. Lederen, Solomon Cooper, var et fyrverkeri av fart, humor og spill og meget stor grad av karisma. I salen satt mellom 40 og 50 deltakere. Vi var tydeligvis deres æresgjester og ble beæret med nye titler. For eksempel fikk Elise, the leader, tittelen Madam Bendu som betyr: ”den som har omsorg for – og tar seg av andre”. Asfrid,ble beæret som Madam Grandma og Toril som Madam Elder Sister. Alt var meget godt planlagt. Spillet som ble fremført av de amputerte gikk ut på å vise at av alle organisasjoner som ved krigens slutt hadde sagt de ville hjelpe de amputerte, så var det bare FH og Norge som hjalp.( Den kotolske kirke, ved Father Mauritzio, sørget for møbler og inventar i boligene som ble bygget).
Forestillingen hadde en fart og et driv som var utrolig fint å oppleve. Solomon ga assosiasjoner til Sammy Davis junior, forskjellen var at Solomon var penere. Han danset i stor fart og hadde en nydelig sangstemme. Hans evne til å inspirere forsamlingen var følbar. Dette på tross av at han var en mann som hadde gjennomgått flere amputasjoner og store brannskader under krigen.

Så var forestillingen over og vi dro tilbake til BO og hotellet. Det var for langt å kjøre tilbake til Freetown samme dag. På vegen til Bo, stoppet vi og hilste på Paramountchiefen i Hanga.
Det var viktig å gjøre dette for velvillighet fra lederne var av stor betydning da tomtene ble stillet til disposisjon.

På dette hotellet traff vi representanter for Leger Uten Grenser, en dansk lege, en svensk – og en norsk sykepleier. Deres oppdrag i Sierra Leone var av forebyggende karakter, Ernæring for gravide og barn. Kulturen i landet var preget av at visse matvarer måtte ikke gravide spise, men det var nettopp mat de burde spise av hensyn til egen og barnets helse. Det andre var at innen familiene var tradisjonen mht mat: først far, så mor og sist barna. Det satte barns helse i fare.

Vi traff også to personer fra Finland på hotellet. Det skulle vise seg at den ene var sjef for Finsk Flyktninghjelp og den andre toppreporter fra Finsk TV. Sistnevnte var i Afrika for å lage film med HÅP som tema. Han ble derfor meget interessert i SLVs Amputee - og reintegreringsprosjekt. Våre sensitivitets seminarer og dramagruppene som gikk hånd i hånd med boligbyggingen er positive tiltak som går ut over elendighetsbeskrivelsene som vanligvis blir sendt i media. Da han også fikk høre at de amputerte hadde egen fotballgruppe, ble han som fotballentusiast meget begeistret. Denne mannen hadde også kontakt med Gresk TV, Han ville ta kontakt med NRK for eventuelt samarbeid og komme tilbake til våren når de siste boligene skal overrekkes. Det har i ettertid vist seg at vår prosjektleder har fått bekreftet interessen. Dette tilfeldige møte kan bli av betydning for vårt arbeide i Sierra Leone. Som organisasjon trenger vi nå å få oppmerksomhet om vår virksomhet.

Så var det lørdag og turen utenfor Freetown var over og vi kunne ta ut på landeveien med Aberdeen som mål. Og igjen nyte solnedgangen på Lumbley Beach

Sødag 11. november. Fridag på River 2. På denne stranden, ifølge Elise og Toril: verdens vakreste. Jeg prøvde meg med en aldri så liten antydning om at den minnet meg om strendene i Fort Lauderdale i Florida. Det var helt formastelig, kan skjønne!

Hele neste uke ble først og fremt viet arbeide på kontoret i Aberdeen, Budsjett/regnskapsarbeidet med Toril og Festina fortsatte. Elise og Asfrid gjennomgikk inventarlisten. Det meste av inventaret som vi fikk av FH var nå slitt og kassabelt, bare et par ting og bilen (en liten Suzuki) var ennå i bruk til by-kjoring. Vi gjennomgikk også alle kontrakter med kontraktører og andre ansatte i prosjektet og diskuterte personalpolitikk, inkl. code of conduct mv. Elise fremhevet at rutiner og regelverk er bygget på FH, men tilpasset SLV som er en mye mindre organisasjon.

Vi hadde møte med staben hvor alle presenterte seg og sitt arbeidsområde. Det var interessant å høre og oppleve entusiasmen for prosjektet og beneficiares. For meg var det litt vanskelig til en hver tid å forstå krio – engelsk. En trenger tid til å venne seg til det, tror jeg. Det er en flott stab. De fleste har vært tidligere ansatt i Flyktninghjelpen. I min vurdering er det en fantastisk jobb Elise Schanke og hennes stab utfører for de amputerte.

Vi fikk også møte Father Mauritzio. Vi fikk se det vakre kappellet. Et hyggelig møte. På veien fra BO, besøkte vi Elises eldste datter som går på internatskole for jenter. Det var vakkert der. Nydelig område med stor hage og vakre trær.

Torsdag 15. november var vår siste dag i Aberdeen. Vi møtte da en mulig fremtidig samarbeidspartner. Den største begivenheten den dagen var innsetingen av ny president etter valget i Sierra Leone, Inauguration Day. Begivenheten foregikk på National Stadium i Freetown. Flere tusen mennesker overvar denne seremonien i stekende sol. Vi var så heldig å se dette hos husverten som hadde TV. Det var mange gjester fra andre land tilstede. Presidenten, Ernest Koroma understreket at det skulle være nulltoleranse for korrupsjon, som han mente ville avhenge av holdningsendringer. Han lovet også at hans regjering ville sette i gang tiltak som kunne forbedre situasjonen for dem som ble påført forferdelige lidelser under borgerkrigen. Han understreket at han ville være president for hele befolkningen uavhengig av partitilhørighet og etnisitet. Inntrykket vi fikk var at folk hadde stor tiltro til Koroma. Så nå gjenstår å se, det er nok ingen lett oppgave for den nye presidenten.

5.0 Refleksjoner i ettertid
Turen i Sierra Leone har gitt mersmak, den har satt tanker i sving:
Jeg tar meg rett som det er i å ønske meg tilbake til prosjektet, menneskene og varmen,
frodigheten og humoren. Det var noen episoder som bør nevnes, og som forteller mye om holdninger vi her i nord kunne lære av. Jeg tenker på da vi besøkte en av tomtene. Det skulle skje en innvielse ved at første spadetak ble satt i jorden der et hus skulle stå. Representanten fra kommunen var kristen, entrepenøren var muslim. Muslimen ba en muslimsk bønn, entrepenøren en kristen. Tomten ble velsignet i fred og fordragelighet, uten polarisering mellom religionene. Det samme opplevde vi foran en massegrav fra krigen hvor det var begravet 28 mennesker. Det ble bedt en muslimsk - og en kristen bønn. Det var fint å se at menneskene viste respekt for hverandres tro, og det var heller ikke så lite tankevekkende.

Vi traff mange vakre mennesker, utrolig velstelte, selv om de bodde nokså skrøpelig. Det var mange hunder der. Snille hunder som lå i gatene og rundt husene. Jeg ble godvenner med tre av dem der vi bodde. Jeg fikk streng beskjed om ikke å klappe dem, de var full av lus, men jeg snakket til dem. Det så jeg ingen andre gjøre. De kom til meg så snart de så meg. Så nå har jeg firbente venner i Afrika også. Jeg så ingen fulle og rusete mennesker i Sierra Leone. Jeg har vel ikke vært der lenge nok, eller er det slik at dette ikke er problemet? Det var nok ikke mange som hadde overflodsproblemer av noe slag i dette landet.

Vi rakk selvsagt også å besøke markedene, og handlebodene med masker og skulpturer. Det har jeg konkrete bevis på i min stue. Vi spiste også geitesuppe på markedet. Den var sterk. Det var i det hele tatt mye sterk men god mat å få i koselige spisesteder. Jeg lærte å lage eggerøre med hvitløk, urter og pepper. Jeg klarer den som har medium chilipepper best.
Jeg har alt snakket om humoren som vi møtte. Den toppet seg da jeg fikk et frieri fra nestkommanderende til en Paramountchief, så jeg blir nok nødt til å dra tilbake snart. Er det behov for mere da i tillegg til vårt spennende prosjekt, så også av denne grunn.

Nå gjenstår det å takke for en fantastisk tur. Først til styret som gjorde dette mulig. Elise og staben i Sierra Leone takker jeg for et fint program og uforglemmelig opphold.
Så vil jeg takke Toril, mitt hyggelige reisefølge. Hun var den som ordnet med reiserute, billetter og visa. Jeg kunne bare slappe av. Det samme kunne mine nærmeste, jeg reiste trygt.
Asfrid Lønstad

Ps: Har du lyst til å støtte Sierra Leones Venner i arbeidet for de amputerte?
Medlemskap kr:300 pr år.
Konto: 6236 06 34227.

<-Tilbake til Artikler