MONSTERBØLGEN I VEST-AFRIKA
 Av Elise Schanke, Freetown, januar 2005.

I Sierra Leone er strendene hvite som i Thailand, palmene like ranke og havet enda blåere. Dette landet med 5 millioner innbyggere er rikt på diamanter, mineraler og menneskelige ressurser. Det var i Freetown Afrikas første høyere læreanstalt ble bygget. Sierra Leone ble et ferieparadis for Europas elite etter en udramatisk frigjøring i 1961. Turistene kom for å se pygmeflodhester, som bare finnes her. De boltret seg i havet eller dro ut til Turtle Island for å oppleve Bølgen: der hvor havstrømmene fra nord og sør møtes og Atlanteren reiser seg i en fossende flere meter høy rygg. Men den storslagne bølgen skyller aldri inn over land. Så turistene kunne trygt fylle glassene og nyte det spektakulære synet.

På Afrikas vestkyst har ingen Tsunami krevd menneskeliv eller lagt landsbyer øde, det er det andre krefter som har sørget for. Men lidelsene i Vest-Afrika og Sørøst-Asia har mye til felles. I Sierra Leone ble mer enn femti tusen mennesker drept i de ti årene en bølge av krig og plyndring rullet over landet. Mange hadde flyktet til hovedstaden, som man trodde var trygg.. Men 6 januar 1999 skyllet "monsterbølgen" inn over Freetown da opprørsgeriljaen stormet byen med ordre om å spre død og fordervelse. Det lyktes de med.

TV var raskt på plass. Verden kunne se resultatet av geriljaens brutale krigføring: tusenvis av mennesker ble drept, barn bortført, kvinner og jenter voldtatt. Og uskyldige sivile ble lemlestet, unge som gamle fikk hender, føtter, armer og ben kuttet av. Hele bydeler ble satt i brann, og en av Afrikas eldste og mest særpregede byer ble totalskadet i løpet av få dager. Det kom løfter om hjelp. Både Bill Clinton og Kjell Magne Bondevik ga en million USD til de amputerte i Sierra Leone. "Bondevik-millionen" gikk til et boligprosjekt for amputerte i regi av Flyktningerådet. For det var boliger de amputerte trengte mer enn noe annet.

Vi rives med av TV. Det vet vi etter 2.juledag. Bondevik har raust åpnet pengeboka. Det samme har privatpersoner. Og statsministeren har lovet at hjelpen skal fortsette, også når kameraene er borte. Et viktig løfte. For kuttes hjelpen for tidlig, blir sammenhengen mellom akutt og langsiktig bistand brutt.

I Sierra Leone er filmingen over forlengst. Nødhjelpen har skrumpet og Flyktningerådet faser snart ut. -Er det noen som husker krigsherjede Sierra Leone, spurte Anne Thurmann-Nielsen i Dagbladet (18.7.04) da UNDP-rapporten viste at Norge fortsatt er på liste-topp, mens Sierra Leone like trofast befinner seg på bunnen. Thurmann-Nielsen appellerte til Norge på kreolsk for at hjelpen til de amputerte ikke skulle amputeres. –Thanki, thanki Norway.
De lemlestede menneskene på Afrikas vestkyst ble glemt lenge før flodbølgen rullet inn over Sørøst-Asia. I høst avslo UD Flyktningerådets søknad på 5 mill kroner for bygging av flere boliger til de amputerte. Da var det gått ett år siden søknaden var blitt sendt og håpet tent hos de 80 personene på lista.
Sierra Leone satser for å gjenreise landet. Regjeringen vil korrupsjonen til livs, noe donorene krever. Det bygges skoler, helsestasjoner og boliger. Men de amputerte faller utenfor boligprogrammene; der er bare de med som selv kan bygge. Altså utelukkes de funksjonshemmede, de som fikk sine hus nedbrent under krigen..
Hittil har 420 av de ca. 1000 personene som overlevde amputasjonene fått hjelp til boliger og reintegrering i regi av Flyktningerådet. Inkluderer man familiemedlemmer, har 4200 personer fått en ny start i livet.

Målet for gjenoppbyggingen var å hjelpe 500 amputerte innen 2005, bl.a. med støtte fra UD. Men midlene tok slutt. 80 personer som hadde håpet på bolig i 2004 står fortsatt på venteliste.

Stortinget har forlengst bestemt at funksjonshemmede skal prioriteres, både i nødhjelp og langsiktig bistand. I UDs retnningslinjer (1999) slås det fast at i utviklingslandene er mennesker med funksjonshemming blant de fattigste. Derfor skal arbeidet for å bedre deres situasjon ”på en særlig måte synliggjøres i arbeidet med fattigdomsorientering av bistanden”. Statsminister Bondevik forsikrer oss stadig om at bistandsmidlene skal gå til de fattigste av de fattige, og utviklingsminister Frafjord Johnson vil øremerke midler til de fattigste landene sør for Sahara.

Men Bondevik ga ikke løfte om å fortsette hjelpen i Sierra Leone etter den akutte krisen. Vi har ingen forpliktelse overfor Sierra Leone, slik vi har overfor samarbeidsland, f.eks. Sri lanka. Sierra Leone er ikke blant Norges samarbeidsland i Afrika, ikke andre av de fattige nabolandene heller. Paradoksalt nok er det i vest-Afrika bare det relativt rike Nigeria Norge har et forpliktende samarbeid med.

Vilkårlighet i bekjempelse av fattigdommen må ikke føre til at det viktigste tusenårsmålet forsinkes. Det er dette som skjer når de fattigste utelates.

Kanskje bør politikerne revurdere prioriteringen i norsk bistand. Kanskje bør også UD sikre at det tas særlige hensyn til mennesker med funksjonshemming..
Mange med funksjonshemming lever i skjul. Særlig vanskelig har de kvinnene det som er blitt mishandlet så grovt at underlivet er ødelagt .Som hun som overlever ved å tigge hos slektninger, men stadig blir jaget vekk, fordi hun lekker og lukter Hun er blant de 80 på lista, men hun gjemmer seg for besøkende. Det gjør ikke den dobbeltamputerte lederen. Han viser seg gjerne. Håper han at hjelpen kommer lettere når han gjør seg synlig? Kanskje vil et TV-kamera igjen rette fokus mot de krigsskadde i Sierra Leone.