THANKI NORWAY!
 Av Elise Schanke, Freetown, 1 juli, 2003.

Den 26 juni rådde det feststemning ved det nye boligfeltet i Makeni, nord i Sierra Leone. Nærmere 500 mennesker var møtt fram for å ønske Adamsay Bangura og syv andre amputerte velkommen tilbake til landsbyen. Townchiefen og de eldste i lange gevanter og kvinnene i fargerike drakter og”lappas”. Fest-trommene stod parat. Da kortesjen med flyttelass og biler nærmet seg, begynte Mammi Quinn, byens Første-dame, å danse. Snart var alle i rytmisk bevegelse, akkompagnert av trommer og kastanjetter. I seremonien som fulgte ble snoren til boligfeltet klippet over av Father Maurizio, ledsaget av Townchiefen og Paramount Speaker. Dermed hadde 8 nye familier i Flyktningerådets ” Housing and Reintegration Project for Amputees and War-Wounded” blitt boligeiere. - Den lykkeligste dagen i mitt liv, sa Adamsay, og med tårer i øynene stemte hun i på kreolsk: Thanki Norway, thanki – thanki NRC! Og de amputerte og familiene deres sluttet seg til – Thanki, Norway, thanki, thanki...

Fra et uverdig liv i overfylt camp
Adamsay og de syv andre amputerte har bodd i overfylte leire for internt fordrevne i flere år. Da Flyktningerådet (FR) fikk i oppgave å implementere ”Bondevik millionen” (1 mill.USD) for amputerte og krigsskadde i 2000, var det naturlig å starte med en behovsundersøkelse. Undersøkelsen ble gjennomført i den kjente campen for internt fordrevne i Murray Town, ”amputee-campen” i Freetown.
Resultatet viste at nest etter mat, rangerte respondentene (346 av 400) bolig øverst på en liste av ”pressing needs”. Alle i campen hadde fått husene sine brent ned. Flyktningerådet gikk derfor inn for et bolig- og hjelp til selvhjelp-prosjekt.

Borgerkrigen i Sierra Leone (1991-2002) er blitt karakterisert som den mest grusomme krig i moderne tid, hvor tusener av mennesker fikk armer og bein kappet av. Mange av ofrene ble samlet i campen i Murray Town, et sted som etter hvert tjente som utstillingsvindu for menneskelig grusomhet: donorer og ambassader, frivillige organisasjoner og enkeltpersoner valfartet dit. Flere tok til tårene og forlot campen med slunken pengebok. Leger uten Grenser, som administrerte leiren, ønsket helst å stenge av for besøkende. – Visst er det fint med sympati og støtte, but just to dash out money, gir ingen løsning. Kanskje er vi med på å skape tiggere? Det burde heller satses på et liv utenfor campen, uttalte sjefen for Leger uten Grenser, som støttet FRs prosjekt. Det samme gjorde regjeringen.

Ingen vet hvor mange som ble amputert under krigen, men det antas at ca. tusen har overlevd. To hundre amputerte og to hundre ”nesten- amputerte” bodde i campen da FR startet sitt arbeide. (Nesten-amputert: armer og bein er på plass, men muskler og vev er fullstendig ødelagt. Macheten har vært for sløv, eller kanskje en barnesoldat ikke har vært sterk nok til å fullbyrde udåden). Til sammen var ca. 4000 internt fordrevne samlet i Murray Town-campen.

Flyktningerådet bygget de første husene i 2001 og innen utgangen av 2002 var 239 boliger ferdigstilt. Adamsay og de syv ” kollegene” som nylig feiret flyttingen til Makeni, utgjør siste pulje i fase I av 2003-programmet. De siste boligene - fase II - vil bli bygget etter regnperioden, dvs i høst (2003). Da vil 320 familier fra Amputee- og Grafton campene (de ”nesten-amputerte” ble flyttet til Grafton i 2001) ha fått egne boliger. Da hver familie i gjennomsnitt består av ti personer, betyr dette at over tre tusen internt fordrevne vil ha byttet ut et uverdig campliv med egen bolig innen utgangen av året.

Utstrakt samarbeide
Et viktig ledd i Flyktningerådets arbeide for amputerte og krigsskadde i Sierra Leone er å bidra til at integreringen tilbake til lokalsamfunnet skjer så smidig som mulig. Allerede før husbyggingen startet, ble det derfor opprettet en komité av organisasjoner som arbeider i de to IDP-campene. Hensikten var at organisasjonene –ut fra sin ekspertise- skulle være med å tilrettelegge for et mest mulig normalt liv etter utflyttingen. Medlemmer i komiteen, The Reintegration Committee, består av Leger uten Grenser, Handicap International, Sierra Leone Røde Kors, World Hope International, World Relief, Cause Canada, Joseph Brothers, 2 representanter fra hver camp, NaCSA (regjeringsorganet: National Comission for Sosial Action), FAO, UNOCHA og Flyktningerådet. Arbeidet i komiteen ledes av Flyktningerådet, som også er vert for møtene som holdes annenhver uke. Komiteen har bl.a. valgt ut hvem som skal få boliger, diskutert utforming og størrelse, men mest tid har gått til å drøfte tiltak for habilitering, hvilke jobber som kan tilbys og hvilke tilbud for opplæring som bør settes i gang.

Pengene som organisasjonene håpet på, lot vente på seg. Våren 2002 kom vendepunktet: Cause Canada kunne fortelle at penger var innvilget for å støtte opp under Flyktningerådets prosjekt. Dette innbar hjelp til arbeidstrening/omskolering, en reintegreringspakke etter utflytting (avhengig av yrkesopplæring) og diverse redskaper (for have-jordbruk). I tillegg ville sosialarbeidere ansettes i de områdene som de amputerte og nesten- amputerte bosatte seg i. Samtidig informerte Røde Kors om at flere av prosjektets boligeiere var blitt inkludert i et omfattende program for arbeids trening og tilbud om jobb. Sent på året kom også FAO inn i bildet: de ville utdanne noen av boligeierne til smeder og gi støtte til smier, jordbruksaktiviteter og griseoppdrett.
Father Maurizio fra Joseph Brothers lovet å bygge brønner i boområdene. I tillegg utstyrte han boligene med møbler og madrasser.
Andre samarbeidspartnere er WFP, Care og IOM. WFP gikk med på å distribuere matforsyninger i seks måneder etter utflyttingen. Care delte ut Resettlement Package til hver huseier og IOM påtok seg å transportere familiene til de nye boligområdene.
Flyktningerådet koordinerer samarbeidet mellom organisasjonene, både for å unngå dublering av tjenestene og for å sikre at alle får de tilbudene man har blitt enige om i Reintegration Committee. Arbeidet er uhyre interessant, men også arbeidskrevende. Vi må ofte purre på for at forsyningene kommer frem i tide, og i blant også påta oss distribueringen. Et ganske så omfattende tilleggsarbeide -til ekstra kostnad- fikk vi da IOM plutselig i fjor høst trakk seg fra transport-avtalen; de hadde stoppet opp for penger. En annen og nær samarbeidspartner er CRS som i ett år påtok seg ansvaret for å kvalitetssikre boligbyggingen.

Trolldom og redsel
Det er ingen selvfølge at en som har fått armer eller ben kappet av - i tillegg kanskje nese og ører, eller blitt voldtatt - blir møtt med sympati og velvilje. I Sierra Leone er troen på hekseri og trolldom sterk - særlig i landsbyene, hvor analfabetismen er nærmere 100 %. Derfor er det gjerne litt redsel, og også mistro knyttet til en som har blitt ”straffet” ved å miste kroppsdeler, fått et rebell-barn, osv. Onde ånder kan stå bak, derfor er det best å holde seg unna. Mange av de amputerte har fortalt meg at de ikke engang får taxi, sjåføren kjører fort videre når han ser at en arm eller et ben mangler.
Ikke å undres over at mange i campen begynte å kvie seg for å flytte ut - fra samholdet og tryggheten ved å dele skjebne. Da det gikk opp for dem at Flyktningerådet mente alvor, at de virkelig skulle få egen bolig, fikk de den store skjelven. De hadde møter seg imellom, - og nei, ellers tusen takk, det var likevel ikke et eget hus de ønsket seg mest, men et stort og felles Amputee House –midt i hovedstaden! Flere allmøter – og diskusjoner om aktiv medvirkning i bevisstgjøringsseminarene - måtte til før de endret oppfatning. I dag ler de av seg selv og sier thanki, thanki for at vi ikke hørte på dem.

Forberedelse og hjemkomst
Bevisstgjøringsseminarene holdes i tilflytningskommunene for å forberede landsbybeboerne, så vel som campens innbyggere på hjemkomsten. Alle ”viktige” personer blir invitert, Paramount-sjefen, de eldstes råd, Mammie Quinn og kvinnegruppa, lærere, helse- og sosialarbeidere, ja, så mange som det er plass til. Seminarene er blitt en stor suksess, først og fremst på grunn av innsatsen fra de amputerte og de nesten-amputerte. Deres teatergruppe fremfører sketsjer som viser at selv om de er blitt amputert eller skadet, kan de utøve et yrke. De demonstrerer med stor humor at de behersker skredderfaget, er dyktige skomakere, kan lage såpe, bake brød osv. De har så visst ikke til hensikt å ligge landsbyen til byrde, men håper å kunne livnære seg og å bli til nytte. Overalt blir Teatergruppa møtt med ovasjoner. Paramount-sjefene og andre prominente personer står opp og forsikrer at familiene er velkommen til landsbyen.
En Paramount-sjef holder ord. Derfor var da også ”region-sjefen” på plass den 26 juni for å ønske Adamsay, de syv andre amputerte og familiene deres velkomne til Makeni.
Etter velkomstseremonien, og da møbler og eiendeler var kommet i hus, fikk hver familie besøk av sin ”fosterfamilie” som serverte en gryte velsmakende mat. Flyktningerådet samarbeider med kommunene og oppnevner en fosterfamilie for hver ny familie. Fosterfamiliene gir praktiske råd til innflytterne, viser vei til marked og skole. Ofte blir familiene gode venner og barna får raskt noen å leke med.

Boligen - et symbol på tilhørighet
Boligene som bygges til de amputerte og nesten- amputerte består av to soverom, en stor stue og veranda, og med utendørs kjøkken, vaskerom og toalet. Byggematerialet er lokalt tilvirket. Tilpasning til rullestol m.v. gjøres i samarbeide med Cause Canada, som også dekker eventuelle ekstra kostnader. Boligtomtene, som gis gratis fra regjeringen eller Paramount-sjefene, er gjerne gruppert sammen (2-10 boliger), beroende på tilgang på tomter.De amputerte/nesten-amputerte får selv velge hvor de vil slå seg ned. Mange faktorer spiller inn, bl.a. mulighet for å utøve et yrke, tilgang til skole og helsetjenester.

Hus og tomt overdras til de nye boligeierne. De er selv ansvarlige for vedlikehold.
Å bli eier av eget hus har bidratt til å gi verdigheten tilbake til de som tidligere følte seg som ”outcasts”. Som Adamsay uttalte da hun gikk over treskelen til egen bolig:- Now, I got my dignity back. De som har flyttet til eget hus, har ikke bare fått trygghet og tak over hodet - boligen har blitt et symbol på verdighet, identitet og tilhørighet.

Utfordringer 2004
Målet har vært å bygge boliger og å hjelpe 500 amputerte/nesten-amputerte tilbake i samfunnet innen 2005 (”5 by 5”). Selv om de internt fordrevne i Murray Town-campen og de hardest rammede i Grafton er flyttet ut innen årets utgang, har nye krigsskadde strømmet til - returnert fra camper i Guinea/Liberia, eller de har kommet frem fra sine gjemmesteder i bushen. Det er helst hardt skadde og torturerte kvinner som har holdt seg skjult. Skammen over å være voldtatt, og kanskje i tillegg blitt amputert, har vært for mye. Først da det gikk opp for dem at noen er villige til å hjelpe, våget de seg frem. Reintegration Committee anbefaler at de hjemkomne og ”hidden” IDPs prioriteres i 2004 –programmet. Komiteen har videre anmodet NRC/Cause Canada og Father Maurizio om fortsatt finansiering for å nå målet ”5 by 5”.

Elise Schanke, Project Manager,1 juli 2003